|
Får begynne litt med det overfladiske: - Har vært alenemor i 2,5 år, siden jeg fødte min sønn som 19åring. - Pappaen til ungen har aldri brydd seg om sønnen sin, men heller gjort det han kan for å stresse meg. - Jeg har nå tatt hele allmenn påbygg som privatist, og skal fortsette med privatiststudier i fem år fremover (lærerhøyskolen) - Pengene strekker aldri til, det har de ikke gjort på snart 5 år nå. - Jeg har tatt til meg en del krevende verv her i bygda hvor jeg bor. - Vi har hatt en del intriger, sykdommer og dødsfall i familien - Mange falske rykter på bygda - Husker ikke sist jeg hadde penger til overs en mnd, sist jeg sov en natt uavbrutt, sist jeg slappet skikkelig av (uten å stresse med økonomi, eksamener, om guttungen har det bra osv..) Dette var det jeg kom på nå i farten. Gledde meg virkelig til å slappe av mens guttungen var i barnehage nå etter siste eksamen for snart 2 uker siden, men slik ble det ikke da han fikk både omgangssyke for så å få en kraftig forkjølelse med 40 i feber og falsk krupp etterpå. De siste dagene har jeg bare grått... Jeg begynte å lure på om jeg kanskje kunne være litt trøtt og sliten, og innser samtidig at jeg har hatt kraftig hodepine minst tre kvelder i uka det siste året, slitt med vekta som har gått både opp og ned, jeg må virkelig presse meg til å av og til gå ut med venner (selv om jeg egentlig bare vil være inne og gjemme meg), og jeg har slitt med søvnproblemer av og på de siste 3-4 årene. (hovedsaklig pga økonomi og andre bekymringer..) Jeg har aldri innrømt for verken meg selv eller andre at jeg kanskje kan være sliten, rett og slett fordi jeg synes det er flaut. Det har vitterlig vært andre alenemødre før meg som har klart seg helt fint, og jeg tenker at DETTE bør jeg virkelig klare! Og jeg synes det er helt grusomt og ikke klare å glede meg skikkelig over å være mamma (lenge siden jeg har gjort det, og har så vanvittig dårlig samvittighet!), og at jeg blir så lett irritert på min sønn. Men hva hvis jeg nå er sliten? Det er jo faktisk ingen verdens ting å gjøre! Jeg er alene med min sønn, og jeg kan ikke sykemelde meg fra morsrollen. Man har selvfølgelig mange måter å få avlastning på, men jeg har likevel det fulle og hele ansvaret for min sønn, samme hvem som passer han. Samtidig er ikke mine foreldre alltid like begeistret over å passe han, noe som igjen fører til at jeg får dårlig samvittighet over å spørre. Økonomien vil jo heller ikke bedre seg over natta. Samtidig MÅ jeg jo enten begynne med studier eller fulltidsjobb for å få en utdanning og i det hele tatt få endene til å møtes. Slik som det ser ut nå, vil jeg antakelig bli nødt til å både jobbe og studere fulltid samtidig. Jeg er også alene på min alder i denne bygda. Jeg er 22 år gammel, og de veninnene jeg har her er passert 30, er gifte, har store hus og flere barn. Dette får meg igjen til å føle meg mindreverdig, og som det femte hjul på vogna, uten at de NOEN gang egentlig har gitt meg grunn til å tro noe sånt! Jeg føler rett og slett at jeg ikke lenger orker mammarollen, jeg orker snart ikke å åpne regningene, og orker snart ikke å se folk igjen. Samtidig elsker jeg jo min sønn over alt på denne jord, så det er jo ikke noe alternativ å "gi opp"! Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre lenger, jeg bare gråter og gråter!! Det har egentlig krevd mye av meg å bare skrive ned dette her, for jeg har absolutt ikke lyst til å være en sutrete og svak jente som ikke tåler noe som helst! Beklager at dette her ble rotete, men jeg trenger virkelig råd. Vet ikke engang om dette er et forum hvor man kan spørre om sånt...! |
